Hele sitt korte, lange liv hadde hun vært som vann; gjennomsiktig, nesten usynlig.
Men både hun og skyggen var klar over hennes eksistens.
Det beste hadde vært… å ikke være i det hele tatt.
Men ikke i dag…
Hun knelte og plukket opp noen glitrende biter fra gresset.
Kunne ikke motstå lyset de sendte henne.
En gang et speil, nå bare ubrukelige biter.
Men ikke for henne.
Ingen andre enn solen hadde sett dem, det var hun sikker på.
Varsomt løftet hun flere.
Så nydelige de var.
Hun reiste seg sakte, måtte ikke miste noen.
I et lite sekund av livet var virkeligheten her,
bare her.
Så skinnende ren og vakker.
Smilet som bredte seg i det fregnete sommeransiktet var ekte og hemmelighetsfullt.
Alene, helt alene hadde hun funnet skatten.
Dette var hennes lille lykke.
Snart ville månen, med sine kalde skygger, ta solens plass.
Dag bli til natt.
Fortryllelse til virkelighet.
De hvite sokkene var blitt fuktige og grå
men gullet i de skjelvende hendene hennes
var som legende balsam over åpne sår.
Forsiktig trådte hun stien. Hendene vernet om de skarpe kantene.
Hun ville ta bitene med hjem. Forsøke å sette dem sammen slik at speilet ble helt igjen.
Akkurat lik livet hennes,
hver dag;
sette små biter sammen til et hele.
Hun var et voksent lite barn
der hun balanserte sin dyrebare hemmelighet gjennom fuktig gress.
Med solen på himmelen og i hendene
var hun, for en stakket stund,
i en virkelighet
uten skygge.
uten skygge.
Det hadde vært et liv før skyggen,
et liv i trygg tilstedeværelse.
Eide sin egen verden den gang;
- uskyldsren.
Men det var lenge siden.
Liss'n Strandskogen
