En tur til Mali i Vest-Afrika

Jeg sitter på trappa, det er søndag morgen, vel tilbake i Norge igjen...
Det er stille, sola skinner, havet skvulper mot stranda, jeg har gress mellom tærne og vind i håret. Jeg puster inn den friske vårluften.
Tårene triller.
Så godt jeg har det!


Jeg har vært i Mali, et av verdens fattigste land. Jeg kjenner at oppholdet har satt sitt preg, både fysisk og psykisk. Jeg er sliten, fryktelig sliten.
Jeg har møtt min egen svakhet, jeg har brutt grenser jeg ikke engang visste eksisterte, jeg har passert min egen psykiske smertegrense - og tapt.
Jeg har funnet en lite tiltrekkende egenskap ved meg selv: min trang til å flykte fra tilsynelatende ubehageligheter. Der ute var min sjanse til flukt lik null!
Jeg har følt ensomhetens kveldende favntak, min annerledeshet, min usikkerhet, frustrasjon og smerten ved ikke å mestre!
Mitt naive bilde av fattigdom var så virkelighetsfjernt og snevert. Jeg møtte ingen øyne som så ut som om de var dyppet i melankoli. Fattigdommen var så annerledes.
Det jeg så, mot min vilje, var at det kan være mer takknemlighet og livsglede i disse menneskenes liv enn det ofte er i mitt eget.
Og jeg måtte spørre meg selv: Hvem er det som er fattig? Hva er egentlig fattigdom? Bruker jeg feil målestokk?
Det er to verdener med ulike muligheter og ulikt tankesett. I begge verdener bor og lever vi, gjør vårt arbeid, spiser, snakker og ler.
Hvem har tapt og hvem har vunnet?
Hva har vi tapt og hva har vi vunnet?

Jeg trodde jeg ville møte apati, men møtte sprudlende livslyst og ellevill frodighet.
Jeg trodde jeg ville se magre barn med struttende maver, men møtte lekende barn med glad latter.
Jeg trodde jeg ville møte skepsis og avstand, men møtte hjertevarme og nysgjerrighet.
Jeg trodde jeg ville møte oppgitthet, men møtte humor, latter og optimisme.
Jeg trodde jeg ville møte duknakkethet, men møtte stolthet og ære.
De eneste tårene jeg møtte - var mine egne!

Det var jeg som ble den falmede nellik iferd med å brekke nakken.
Det var jeg som snublet i mine egne føtter der jeg febrilsk forsøkte å holde masken mens jeg tenkte:
- Husk for all del å lukke munnen, du ser dum nok ut som du gjør!
Det var jeg som sto der naken og ribbet.
Min egen sikkerhet på hva som er viktig, smuldret hen.
Hjernen sluttet å fungere.
Jeg var tom for ord.

Det var både godt og vondt å reise derfra. Det var godt å komme hjem.
Jeg hadde så mange spørsmål, men fant jeg svar?
Hadde jeg som Karen Blixen funnet "Mitt Afrika"?


Det eneste jeg i dag vet, er at en bit av mitt hjerte ligger igjen et sted mellom sanddynene... langt der ute i Sahara-ørkenen. Kommer det ikke regn i år heller, dør den kanskje - som alt annet der ute.
Kommer det noen dråper, vil jeg kanskje finne den igjen neste gang jeg er på de kanter...
For om ønsket om å dra tilbake idag kanskje ikke er det største, skal man aldri være sikker på noe som helst! Det har jeg lært på denne turen!