Bidrag til Moseplassens august-utfordring: Lille frøken farmor-rose...

Denne rosen minner meg alltid om farmor...

Om tykke brune strømper i pølser nedover tynne bleke ben, blomstrete kjøkkenforkle og rutete skaut på et grått hode bustet av gammel permanent.

Skrukkete, gamle fingre pakker fram en halvsmeltet Lohengrin-sjokolade fra forkle-lommen der vi sitter sammen på hoggestabben.
Farmor smiler...

Katten stryker seg sidelengs langs bena våre mens vi hører bestefars svisj, svisj med ljåen nedi lia...

Sola skinner, vi tørker svetten og klør oss på gamle og nye mygg-stikk.

Det lukter sommer... og det lukter roser...
Hurdalsrosen er dens egentlige navn.
Det er i Hurdal farmor bor.
Hele veggen ved dokkestua mi er full av roser... og farmor har plassert vaser med denne skjønne rosen i alle rom i det store huset.

Florlette hvite gardiner flagrer i vinduene og fører med seg en søtlig, bedøvende eim av rosesommer.
Det er visst alltid sommer hos farmor!

De gamle rosebuskene er der enda... det er ikke farmor!
Men jeg er der... hver sommer!

Jeg steller, vanner og passer på farmors roser,
og det skal jeg gjøre så lenge jeg lever...